Angie!

03/04/2022

Skien, høsten 1988.

Jeg husker ikke hvordan jeg havnet i denne situasjonen. Noen må ha tipset meg eller jeg kom over det i et blad eller noe sånt. Plutselig skulle jeg delta i en talentkonkurranse hvor premien var ........ ja, hva var den, egentlig? Ett års gratis medlemskap i gele-klubben? Jeg husker faktisk ikke...

Uansett, jeg fylte ut påmeldingsskjema og sendte inn. I rubrikken "artistnavn" skrev jeg ANGIE HAMMER... Jeg hadde en tid i forveien meldt meg inn i TONO og der blir man bedt om å oppgi et pseudonym, hvis man har noe sånt, og der hadde jeg skrevet inn dette navnet. Så dette var faktisk første gangen jeg brukte mitt "artistnavn" offentlig.

Mange har spurt meg om hvor dette navnet kommer fra og svaret er like enkelt som det er vanskelig: Jeg tenkte at Jan Arild Hammer ble for langt , at Jan Hammer var allerede opptatt (kjent musiker) og Arild Hammer ble for dølle greier..  Da ble det Angie! Bakgrunnen var at jeg elsket låta "Angie" med Rolling Stones og at jeg hadde sett filmen ANGEL hvor en av karakterene var en uteligger som beskyttet de prostituerte og kledde seg med englevinger. Derfor ble han kalt "Angie". Jeg syntes det var kult og da er det grunn god nok for meg. Så slik henger det altså i hop.

Vel, etter en stund fikk jeg tilsendt en pakke i posten med diverse info om tid og sted, konkurranseregler osv. Det var også en kassett med noen låter å velge mellom. På side A var fullversjonene og på side B var det kun backingtracks slik at jeg kunne synge oppå musikken selv. Det stod at vi måtte plukke ut to sanger. En sang til selve konkurransen og en sang dersom man gikk videre til distrikts finalen. Jeg var rimelig skuffa over låtutvalget som jeg stort sett synes var bare dritt - bortsett fra en enste låt. Det var en Iggy Pop låt som jeg mener å huske het "Shakedown". Jeg vet ikke hvilket album den er utgitt på og jeg klarer ikke å finne den på Spotify eller YouTube. Men det var den låta jeg valgte - og bare den. 

Jeg lærte meg teksten utenat og tok kassetten med meg opp til øvingslokalet vårt som lå like ved der jeg bodde, på Øya i Kragerø. Vi hadde et band på den tiden som het SANTA CLAUS. Dette var forløperen til det som senere skulle bli til SHOTGUN SALLY. Jeg smalt kassetten i spilleren som var koblet opp til sanganlegget og guffet opp lyden så det gjallet utover hele Veten. Etter noen gjennomkjøringer følte jeg at den satt ganske greit.

Dette var en landsdekkende sangkonkurranse og distriktsfinalen for Telemark skulle avholdes på HAWK PUB i Skien en kjølig og regntung høstkveld. Jeg hadde med meg noen venner som moralsk støtte. Roger Myrstrand var sjåfør husker jeg, for vi kjørte med bilen hans. Geir Blandkjenn var også med. Hvem de andre var, husker jeg ikke...

Jeg ble møtt av en av de andre deltakerne, en kvinne i midten av tyveårene som hadde dollet seg opp noe voldsomt, og hun geleidet meg inn i lokalet. Hun var første deltager ut og hun sang veldig bra. "Hva pokker gjør jeg her?", tenkte jeg og bestilte en øl. Vi hadde bord ved et vindu i enden av lokalet og herfra kunne jeg observere at de hadde pynta seg noe voldsomt, alle sammen. Mannfolka også. Jeg følte meg som en lasaron som hadde gått feil og havnet på kostymeball.

Havnekneipa er på andre siden av gata, liksom....

Med en halvliter innabords entret jeg scenen i olabukse og Jim Morrison t-skjorte. Jeg leverte tape`n med Iggy-låta til lydmannen og stilte meg opp foran mikrofonstativet. Jeg holdt i det på Rod Stewart-aktig vis og forsøkte å være tøff i trynet. Jeg hadde knallgod scenelyd og synes det gikk veldig bra. Jeg følte at jeg hadde full kontroll på låta og mottok en solid dose applaus. Veldig moro.

Etter at siste deltager hadde gjort unna sitt var det bare å sitte der og vente i spenning. Jeg kikket meg forvirret rundt i lokalet da mitt navn ble ropt opp først. Jeg var i finalen! Da det ble min tur til å innta podiet spurte konferansieren meg om hvorfor jeg bare hadde plukket ut en sang. Med nok en halvliter i sekken svarte jeg som sant var at "det var den enste jeg likte". 

Same procedure og så var vi gang igjen. Det ble vel nærmest en reprise av min første opptreden, men jeg var uansett happy med min egen innsats. Jeg forstod at jeg ikke kom til å vinne, men følte jeg hadde vunnet litt bare ved å komme til finalen.

Vinneren var en en kar fra mellom Arendal og Grimstad et sted, etter dialekten å dømme. Han hadde spart en selvkomponert sang til finalen og hadde spilt alle instrumentene selv på backingtracket. Jeg husker fortsatt refrenget; "Du må ikke gå ifra meg, jeg kan ikke leve uten deg". Damene smeltet selvsagt, han kastet halstørklet sitt ut i salen og innkasserte tolv poeng. Han var flink og det var en fin sang så seieren var helt fortjent. For min egen del var dette en fin erfaring å ta med seg videre.

På veien hjem møtte jeg han på en bensinstasjon. Vi hadde stoppet for å ta en pølse til nattmat og fikk tid til en kort passiar. Han sa at han synes det var skikkelig trøkk når jeg stod på scenen og at han likte det. Jeg takket høflig, gratulerte han med seier`n og ønsket lykke til videre. Så satte vi oss inn i hver vår automobil og forsvant sørover inn i natten på E18.

Jeg hørte aldri noe om hvordan det gikk videre med denne talentkonkurransen.

I am a passenger

And I ride and I ride

I ride through the city`s backsides




www.rocketrollet.no
Powered by Webnode
Create your website for free!