Prisoner of the Blues.

Historien som herunder er nedfelt etter hukommelsen må ha avstedfart en gang på høsten i 1991 eller `92. Det hele forløp en aften i kjelleren på Risør Hotell. Den lokale blues-og rock klubben arrangerte Jam Session og vi hadde fått lov til å ta turen ned for å teste ut noen låter på publikum. Med "vi" så mener jeg Perculator Belly - forløperen til det som senere ble til MAKADAM (da med Owe Sørensen som vokalist.)

Bandet besto av Mads Sørsdal på bass, Sven Olav Sørdalen på trommer, Jonny Nicolaisen på gitar og meg selv på vokal. Gitaristen Bergsvein Hofstad var også innlemmet i orkesteret, men han kunne ikke bli med til Risør fordi han var så ung på den tiden at han ikke fikk lov til å være ute så sent om kvelden.

Vi parkerte i Risør sentrum og ruslet bortover langs bryggene til vi kom frem til hotellet. I døra ble vi møtt av en hyggelig kar som ønsket oss velkommen inn i varmen. I det jeg skulle gå inn dro han kjensel på meg og sa han hadde hørt at jeg var så innmari god til å jamme blues. Jeg kikket noe forfjamset på karen i døra. Mente han alvor? Blues har aldri helt vært min greie, selv om jeg liker enkelte artister, og noen jamme-musiker har jeg heller aldri vært. Så dette var ikke helt etter planen.
 
 - Jeg tror du forveksler meg med en annen, sa jeg.

- Nei, det gjør jeg ikke. Du heter Jan og er rå på å jamme blues! Har jeg hørt.

- Da har du hørt feil, repliserte jeg, til døve ører.

 - Bare gå inn og finn dere til rette, så roper jeg opp deg når det er din tur, Jan - sa mannen i døra. Jeg peilet meg inn på nærmeste tappetårn. Det hjalp ingenting!

Mens jeg satt der og hørte på gåbass avløst av løpebass undret jeg på hvordan jeg skulle komme meg ut av denne blues-knipa. En halv liter alkoholholdig væske truet etter hvert med å trenge gjennom skroget, så jeg skled ned fra barkrakken og fant veien til The Gents. Mens jeg stod der foran pissoaret hørte jeg det spraket litt i høyttaleranlegget, så peip det i en mikrofon før en stemme ropte: "Jan, hvor er du? Kan noen finne Jan?" - De maste og holdt på der ute.

- He-he. Flaks, tenkte jeg...

Men plutselig hørte jeg skritt utenfor og at noen åpnet døra inn til dassen. Jeg rista ifra meg og smatt inn i nærmeste bås. Jeg hørte noen gikk frem og tilbake utenfor. Så stoppet det opp foran døra mi.

- "Jan"? hørte jeg en stemme si, lavt og nesten litt spørrende.

Jeg kjente igjen stemmen og åpnet døra på gløtt. Der så jeg rett inn i fjeset til Sven Olav. "Har du gjømt deg?", spurte han. "Visst faen", svarte jeg, før vi knakk sammen i latter begge to.

Hva som hendte videre har jeg fortrengt fra minnebanken, men litt utpå kvelden kom folka og sa at vi måtte gjøre oss klare til å spille.

Vi gikk på scenen med dødsforakt og volumet på elleve! To AC/DC-låter fikk Risørfolket servert rett i fleisen: "High Voltage" og "T.N.T.". Alt gikk bra og vi var godt fornøyde med egen innsats når vi kjørte hjemover mot Kragerø den natten.

Men vi har ledd godt av episoden med "han som gjemte seg på dass for å slippe å spille blues"....

Mange ganger!