Rockin` in the UK.

Juni 2008 dro ANGIE HAMMER & THE NAILS på guttetur til Liverpool for å spille på Vinyl Basement Bar. Bassist Christoph Münch hadde en venn som bodde i byen og vi fikk lov til å bo hjemme hos dem i deres arbeiderklasse-rekkehus en helg. En av denne vennens bekjente drev en musikkforretning hvor vi fikk låne litt nødvendig backline. Gitarer hadde vi med selv. Dagen opprant med stor entusiasme og på Torp Flyplass inntok vi flytende frokost mens vi ventet på han derre Ryan Air. Ombord i flyet hørte vi en sprakende lyd over høyttaleranlegget : "This is Captain XXX speaking..." hvorpå en av passasjerene beroliget oss andre med å rope "Oh no! Not him again"!  Vel fremme på John Lennon Airport i Liverpool tok vi avskjed med de kabinansatte på ekte Ace Ventura-vis: "Take care now, bye bye then...

"Vi ble plukket opp utenfor flyplassen og kjørte innover mot sentrum - i venstre fil. Som om ikke det var uvant nok raste vi forbi butikker med skilt som sa "Bargain booze" og "Discount beer" osv. Vi var definitivt ikke i Norge lenger! Etter en hyggelig grillings i bakgården i Ancaster Road bar det rett på byen. Vi tok Taxi ned til Mathew Street og peilet oss inn på Cavern Club. Vi skulle jo på historisk vandring, må vite! 

Det var et lokalt band som spilte der og det var en veldig kul opplevelse. Helt til jeg måtte på dass! Jeg åpnet døra til en av båsene og har vel aldri snudd så fort i døra noen gang. Jeg skal ikke engang prøve å beskrive hvordan det så ut der, men alle som har vært på festival vet åssen det IKKE skal se ut.... Jeg prøvde neste dør...og neste...og endte opp med å stå oppreist for å gjøre det jeg kom for. Rystet av denne traumatiske opplevelsen forlot jeg båsen. Mens jeg vasket hendene forsøkte jeg å jage vekk bildene som hadde festet seg på netthinnen. Da jeg skulle tørke hendene oppdaget jeg at det ikke var noe papir. Jeg oppdaget også at det satt en svær afro-engelskmann der, som ligna litt på Mike Tyson. Han satt å holdt i en svær rull med tørkepapir. "Some paper, please?" sa jeg. Han sa ingenting, men pekte på en skål med mynter som sto ved siden av han. Jeg slang oppi en mynt og fikk en(!) flik av rullen. Det var ikke nok. Samme prosedyre gjentok seg til jeg var tørr på henda. De andre gutta holdt på å le seg ihjel når jeg med stor innlevelse fortalte detaljert om hva jeg hadde bedrevet tiden med mens de sto å drakk øl og hørte på bandet som spilte.

 Dagen etter var vi på Beatles museum, markedet i Albert Docks, musikkforretninger, platesjapper og kjørte to-etasjers buss. Så kom kvelden og vi skulle spille på Vinyl Basement Bar sammen med to andre lokale band. Det var EM i fotball og vi satt å så på en eller annen kamp da to fotballfans kom inn døra. Den ene med rød drakt (Liverpool) og han andre med blå drakt (Everton.) Jeg kom i prat med han Everton-karen ved bardisken. "Those fucking scousers, I hate them!" utbasonerte han, mens jeg tok imot en pint. "Oh? What about him?" svarte jeg og pekte på kameraten hans. "Ay? No no, not him. Just all the other idiots" forklarte han. Såpass måtte jeg jo skjønne? -"I`m not here for the football" sa jeg og pekte mot scenen hvor utstyret sto klart. "You`re in a band? Are you from Ireland? You sound irish!" Jeg fortalte at vi kom fra Norge og bodde hos min tyske venn sin tyske venn. -"Your english is very good, by the way" sa han med øl-ånden sin. Jeg svarte "thanks mate , my twin brother is half irish. We have different fathers but not the same mother".....

- "Ay?"

Så var det tid for å spille litt rock`n roll. Det var en ny erfaring å skulle snakke engelsk med publikum mellom låtene, men jeg synes det gikk ganske greit. Men tiden flyr fort når du har det gøy og plutselig satt vi i flykabinen igjen med nesa vendt hjemover.Under dette oppholdet fikk forøvrig våre to unge bandmedlemmer høre originalversjonen av The Beatles sin låt "Helter Skelter" for første gang når husverten vår blastet den på full guffe fra sprakende vinyl på det gamle stereo-anlegget sitt.

- "I`ve got blisters on me fingers"!